Anthony & Hercules

Noe av det kuleste jeg vet er når folk med spesielt bra stemmer, som veldig enkelt kan spille på sikre kort og lage ballader, plutselig kaster seg ut i litt mer elektrofisert landskap. Det har Anthony fra Anothony and the Johnsons gjort med prosjektet Hercules and Love Affair. Definitivt ukens låt for min del!

Grønn, gul og rød fisk

For en liten stund siden sendte jeg en mail til World Wildlife Foundation (WWF) med noen spørsmål om fisk. Jeg er vegetarianer på tredje året, men spiser litt sjømat innimellom. Siden mange kanskje vil kalle meg miljøfanatiker, er det kanskje ikke så rart at jeg lurte på hvilken fisk det er mest forsvarlig å spise ut fra et miljø- og klimamessig synspunkt. Svaret jeg fikk var denne linken, til Sjømatguiden. Den åpnet i dag, og gir svar på hvilke typer fisk som fanges og produseres på en tilfredsstillende bærekraftig måte.

Likevel savner jeg et par ting i guiden (som selvfølgelig vil bli etterlyst i en e-post). Det står ingenting om produsenter eller produkter som finnes på det norske markedet. Kanskje burde de gitt karakterer på Stabburet vs. King Oscar makrell i tomat? Siden oppfordrer oss også til å stille fiskehandleren spørsmål om opprinnelsesland. Det hadde hjulpet med en litt mer “tabloid” liste over FY-land og JA-land på hver type fisk. Men en slik liste ville kanskje aldri blitt fullstendig?

Jeg ønsker uansett sjømatguiden varmt velkommen, og håper jeg greier å ha den i minnet når jeg handler. For til syvende og sist handler det ikke om å frarøve meg gleden ved å spise en spesiell type mat, men heller å bruke forbrukermakten til å tvinge produsentene til mer bærekraftig produksjon.

Et lite jubileum

“Hvis jeg noensinne blir sånn, så lov meg at du klabber til meg og ber meg om å skjerpe meg!” Mamma hikstet av latter, men jeg skjønte hun mente alvor.

I går var det omtrent tre år siden jeg kom ut av skapet for godt (det skjedde i alle fall en 2. påskedag!) Tre år siden mamma og pappas “å, ja. Så bra du har funnet ut av det”. Og siden har jeg blitt behandlet mer eller mindre akkurat så normalt som jeg selv har vært interessert i. Men jeg er glad mamma er bevisst på at hun aldri skal ha et så “normalt” forhold til det som moren fra helvete i klippet under.

Fem ting jeg gleder meg til

I morgen skjer det. Da er det på igjen. Påsken har vært deilig avslappende, men likevel blir det herlig å komme tilbake til den elskede hverdagen. Dette gleder jeg meg aller mest til:

1. Stå opp med sola, slik at dagen begynner å bli godt voksen allerede før klokken er tolv.

2. Første-dag-på-jobb-etter-ferien-stemningen. Når folk kommer tilbake energiske og med nyladete batterier, og kaster seg over jobben med en ektefølt tro på at de virkelig kan forandre ting til det bedre.

3. Dagferske aviser, forhåpentligvis med innhold av interesse.

4 . Tekstmeldingen fra en venn, som spør om jeg vil spise lunsj.

5 . Treningsøkten etter jobb, selv om det kommer til å være kø på apparatene.

Heistur

“Hvordan klarte han det,” tenker jeg, og greier ikke helt å følge strømmen av ordene.

Han sitter i sofaen overfor meg. Armene gestikulerer heftig, stemmen går opp og ned som en sprettball rett før den legger seg død. Øynene virker matte.

Det har skjedd før, så det er ikke nyhetens interesse som fanger meg. En blanding av morbid fascinasjon for denne delen av den menneskelige psyke, og en stadig tilbakevendende følelse av ubehag, er vel det som har trigget det hele. Ordene hans gjentar seg igjen. Ikke noe nytt, bare de samme ordene, stokket på en nesten umerkelig annerledes måte. Ordene som forteller om noe hyggelig, trivielt og spennende, men som likevel smakker så bittert når de svømmer over rommet og treffer øregangene.

Jeg har hørt snakk om det før, jeg tror det var en kjent person som sa det. “Det er som en heistur ned fra en gammel skyskraper,” sa han. “Du kjører sakte og forsiktig nedover i bygningen, på vei mot bunnen. Og i hver etasje har du muligheten til å gå av. Noen velger å gå av et sted midt i bygningen. Kanskje er de der en liten stund, før de drar opp til taket igjen og ser på utsikten. Den er så vakker der oppe, ” sa han. “Andre velger å ta heisen helt ned, og da kan det ta tid å komme seg opp til toppen igjen.” Han hadde akkurat blitt spurt om hvordan han hadde taklet depresjonen sin. Han hadde gått av heisen, den mannen, og kanskje hadde han ikke engang løpt inn igjen i den som gikk oppover. Men noen trappetrinn ble forsert med tiden, og plutselig så han parken og fuglene og solnedgangen igjen.

Hvorfor gikk han ikke av? Hvorfor var jeg ikke i heisen sammen med ham, fortalte ham hvilken etasje som var hans? Hadde jeg bare ikke vært så ung! Ville det gjort noen forskjell om jeg hadde vært der?

Det er dette jeg tenker på når han sitter der foran meg, flasken nesten tom og blikket enda litt mer sløret. Mens de samme ordene kommer ut igjen og igjen.

Stillheten etterpå

“Hva mener du?” Hun la hodet litt på skakke, og så på meg med kloke, blå øyne. De som kunne se forbi det beskyttende hudlaget og inn i det bløte, forsvarsløse indre. Gjøre meg avkledt og naken, og samtidig så trygg.

“Jeg er vel bare redd for at det skal ta slutt. Du vet, alt dette.” Vi satt i sofaen, føttene i kryss, ansiktene mot hverandre. Vinglass i hendene. På bordet brant to stearinlys, mens den siste sommervarmen blåste inn gjennom åpne vinduer i nattens første timer. Hun hadde akkurat fortalt at de forsøkte å få barn.

“Ingen skrikende, små kan få meg til å gi opp dette her. Å, jeg kommer til å savne rødvin! Men det blir jo bare for et år, og så kan vi sprette en flaske akkurat i tide for slike sensommerkvelder. Og samtalene kan vi jo ha uansett. Jeg mener, det er begrenset hvor spennende det er med bleiesnakk og oppdragelse døgnet rundt. Det vil bli deilig å få litt distanse.” Hun virket overbevisende, og smilet dukket opp, det herlige smilet. Med humør og latter fra alle landene hun hadde besøkt, og alle byene hvor hun hadde bodd. Jeg lo av lettelse. Snudde meg rundt og la hodet mitt i fanget hennes, over magen hennes. Og slik satt og lå vi til morgentimene, de deilige timene hvor fuglene strever det de kan for å overdøve stillheten av søvntung morgenstund. Hun tok første trikken hjem, mens jeg drakk en espresso og så parken våkne til liv utenfor.

Telefonen ringer etter to uker, og minuttet senere gråter jeg av glede. “Det blir jo bare for et år,” tenker jeg med meg selv.

Nok et pip. Jeg venter. Nei, pip igjen. Telefonen avbryter oppringningen av seg selv. “Faen,” sier jeg halvhøyt, selv om ingen kan høre. Det er utrolig hvor fort det skjer. Nesten like fort som 2006 blir til 2008. Jeg lurer på om vi får sjansen til å drikke vin denne sommeren.