Stillheten etterpå

“Hva mener du?” Hun la hodet litt på skakke, og så på meg med kloke, blå øyne. De som kunne se forbi det beskyttende hudlaget og inn i det bløte, forsvarsløse indre. Gjøre meg avkledt og naken, og samtidig så trygg.

“Jeg er vel bare redd for at det skal ta slutt. Du vet, alt dette.” Vi satt i sofaen, føttene i kryss, ansiktene mot hverandre. Vinglass i hendene. På bordet brant to stearinlys, mens den siste sommervarmen blåste inn gjennom åpne vinduer i nattens første timer. Hun hadde akkurat fortalt at de forsøkte å få barn.

“Ingen skrikende, små kan få meg til å gi opp dette her. Å, jeg kommer til å savne rødvin! Men det blir jo bare for et år, og så kan vi sprette en flaske akkurat i tide for slike sensommerkvelder. Og samtalene kan vi jo ha uansett. Jeg mener, det er begrenset hvor spennende det er med bleiesnakk og oppdragelse døgnet rundt. Det vil bli deilig å få litt distanse.” Hun virket overbevisende, og smilet dukket opp, det herlige smilet. Med humør og latter fra alle landene hun hadde besøkt, og alle byene hvor hun hadde bodd. Jeg lo av lettelse. Snudde meg rundt og la hodet mitt i fanget hennes, over magen hennes. Og slik satt og lå vi til morgentimene, de deilige timene hvor fuglene strever det de kan for å overdøve stillheten av søvntung morgenstund. Hun tok første trikken hjem, mens jeg drakk en espresso og så parken våkne til liv utenfor.

Telefonen ringer etter to uker, og minuttet senere gråter jeg av glede. “Det blir jo bare for et år,” tenker jeg med meg selv.

Nok et pip. Jeg venter. Nei, pip igjen. Telefonen avbryter oppringningen av seg selv. “Faen,” sier jeg halvhøyt, selv om ingen kan høre. Det er utrolig hvor fort det skjer. Nesten like fort som 2006 blir til 2008. Jeg lurer på om vi får sjansen til å drikke vin denne sommeren.