Heistur

“Hvordan klarte han det,” tenker jeg, og greier ikke helt å følge strømmen av ordene.

Han sitter i sofaen overfor meg. Armene gestikulerer heftig, stemmen går opp og ned som en sprettball rett før den legger seg død. Øynene virker matte.

Det har skjedd før, så det er ikke nyhetens interesse som fanger meg. En blanding av morbid fascinasjon for denne delen av den menneskelige psyke, og en stadig tilbakevendende følelse av ubehag, er vel det som har trigget det hele. Ordene hans gjentar seg igjen. Ikke noe nytt, bare de samme ordene, stokket på en nesten umerkelig annerledes måte. Ordene som forteller om noe hyggelig, trivielt og spennende, men som likevel smakker så bittert når de svømmer over rommet og treffer øregangene.

Jeg har hørt snakk om det før, jeg tror det var en kjent person som sa det. “Det er som en heistur ned fra en gammel skyskraper,” sa han. “Du kjører sakte og forsiktig nedover i bygningen, på vei mot bunnen. Og i hver etasje har du muligheten til å gå av. Noen velger å gå av et sted midt i bygningen. Kanskje er de der en liten stund, før de drar opp til taket igjen og ser på utsikten. Den er så vakker der oppe, ” sa han. “Andre velger å ta heisen helt ned, og da kan det ta tid å komme seg opp til toppen igjen.” Han hadde akkurat blitt spurt om hvordan han hadde taklet depresjonen sin. Han hadde gått av heisen, den mannen, og kanskje hadde han ikke engang løpt inn igjen i den som gikk oppover. Men noen trappetrinn ble forsert med tiden, og plutselig så han parken og fuglene og solnedgangen igjen.

Hvorfor gikk han ikke av? Hvorfor var jeg ikke i heisen sammen med ham, fortalte ham hvilken etasje som var hans? Hadde jeg bare ikke vært så ung! Ville det gjort noen forskjell om jeg hadde vært der?

Det er dette jeg tenker på når han sitter der foran meg, flasken nesten tom og blikket enda litt mer sløret. Mens de samme ordene kommer ut igjen og igjen.